Internett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi.

Internett er verdens største datanettverk og system for enkel og effektiv elektronisk kommunikasjon i tekst, lyd og bilde.

Innholdsfortegnelse

1 Historie 1.1 Kappløpet 1.2 ARPAnet 1.3 Norge kommer med i ARPAnet 1.3.1 Uninett 1.4 TCP/IP 1.5 Alternativet NOSIP 1.6 DNS og NORID 1.7 Revolusjonerende tjenester 1.8 Kommersialiseringen

Historie

Kappløpet

For å se på historien bak det vi nå kjenner som Internett, må vi tilbake til den kalde krigen. Det hele startet 4. oktober 1957, da Sovjetunionen sendte opp satellitten Sputnik. Den lille satellitten kunne sees med det blotte øye på nattehimmelen, og den sendte jevnlig radiosignaler tilbake til Sovjetunionen. Sovjet hadde med dette et stort teknologisk overtak på amerikanerne; de hadde erobret et strategisk viktig område, verdensrommet. Det teknologiske kappløpet mellom Sovjet og USA var dermed i gang for fullt.

ARPAnet

Det vi i dag kjenner som Internett har sitt utspring fra det amerikanske forskningsprosjektet ARPAnet. Helt tilbake i 1963 forsket ved RAND Corporation på emnet «distribuerte systemer og kommunikasjon» for det amerikanske flyvåpenet. Her jobbet han med teorien om pakkesvitsjing som en basis for de distribuerte systemene. Planene ble den gang lagt på hylla, da de ble oppfattet som for komplekse.

«I have been embarrassed on occasion by people improperly giving me credit for creating the ARPANET. Of course I did not create the ARPANET or the Internet. Yes, I did seem to have invented packet switching as far as I can tell. And, yes, packet switching was used in the ARPANET and in the Internet. And, yes, packet switching did give the Internet some of its novel properties. But I only did this one piece of the underlying technology [...].»
– 

Paul Baran

Noen år senere (1966) jobbet ved National Physics Laboratory i England med det samme emnet. Han lyktes i dette forsøket, og kunne noen år senere sette i drift et lite lokalt pakkesvitsjet nettverk. RAND Corporation kom i 1964 med forslaget om å bygge et avansert kommunikasjonsnettverk som kunne motstå selv et atomangrep. Tre år etter la frem skissene for det som skulle bli til ARPAnet. Nettet benyttet seg av et pakkesvitsjet nettverk, og på denne måten ble alle data fordelt i små pakker. Pakkene valgte individuelle veier frem til mottakeren; om en node ble ødelagt, ville pakken finne andre ruter frem til mottaker. Om alle veier var utilgjengelige, ville pakken sendes mellom noder helt til veien frem til destinasjonen var åpen.

I 1968/69 kom man for fullt i gang med arbeidet med ARPAnet. De viktigste aktørene i startfasen var BBN (Bolt, Beranek and Newman), UCLA (University of California Los Angeles), NAC (Network Analysis Corporation) og SRI (Stanford Research Institute). BBN hadde hovedansvaret med utviklingen av pakkesvitsjene, samt overvåkning av nettverket, UCLA hadde ansvaret for målinger av nettverkets ytelsesevne, samt simuleringer og studier av nettverket, SRI hadde avsvaret for NIC (Network Information Center) og NAC hadde avsvaret for nettets topologi samt trafikkavviklingen.

I desember 1969 ble fire noder opprettet for de første utprøvingene av det nye nettverket. De første nodene var plassert hos SRI (Stanford Research Institute), UCLA (University of California,Los Angeles), USCB (University of California Santa Barbara) og UTAH (University of Utah, Salt Lake City). Nettet fikk da navnet ARPAnet.

Utviklingen av programvare til nettverket var opp til hver enkelt deltakende institusjon. Vert-til-vert-transportprotokollen NCP så dagens lys like etter at de første testene av nettverket var ferdig. Protokollene FTP (File Transfer Protocol) og telnet (fjerninnlogging på stormaskiner) så dagens lys like etter.

I 1971 ble det for første gang overført filer ved hjelp av FTP (med programmet CPYNET). File Transfer specification (Anm. RFC 454), som beskriver FTP-protokollen, kom noe senere (1973). Samme året som FTP ble testet for første gang, utviklet programmet SENDMSG. Ved hjelp av dette programmet lyktes han for første gang i å sende en melding fra en klient til en annen. Året etter, i 1972, ble SENDMSG modifisert til bruk for ARPAnet, og krøllalfa (@, «at») fikk sin betydning.

ARPAnet vokste raskt, og seks år etter at de fire første nodene var opprettet, bestod nettet av hele 50 noder. Hver node kunne ha opptil fire vertsmaskiner tilkoblet, noe som tilsier at det var opptil 200 vertsmaskiner tikoblet ARPAnet i 1975. Antallet var nok lavere, for noder med TIP (Terminal Interface Processor) kunne bare ha tre vertsmaskiner tilkoblet. Noder med TIP tillater terminaler å koble seg til vertsmaskiner som om de var lokale terminaler. Nedetiden på ARPAnet var beregnet til maksimalt 30 sekunder per år. Hver node var derfor forbundet med minst to andre noder. De hadde også ofte flere linjer til hver node for å forhindre driftsavbrudd i nettverket. Linjene mellom nodene hadde en maksimal overføringshastighet på 56 kb/s, med unntak av de mest trafikkerte nodene, som hadde hele 230 kb/s (øst-vest knyttepunkter). ARPAnet ble i 1983 oppdelt i to nettverk, nettene ARPAnet og MILnet. ARPAnet ble faset ut syv år etter (1990).

Norge kommer med i ARPAnet

Norge ble for første gang koblet til ARPAnet i 1973. Dette skjedde via NORSAR (Norwegian Seismic Array) ved at en TIP ble plassert hos NORSAR med en 9,6 kb/s fast linje til SDAC-IMP (Seismic Data Analysis Center, Virginia, USA). UCL (University College London) ble også koblet til ARPAnet det samme året via en 9,6 kb/s fastlinje til NORSAR. Televerkets forskningsinstitutt var også involvert i dette prosjektet; målet var å benytte en pakkesvitsjet kanal på INTELSAT for overføring av data mellom Norge og USA. Dette prosjektet startet ikke før mot slutten av 1975. Satellittoverføringen ble dessverre ikke særlig vellykket pga. den høye forsinkelsen kommunikasjonen over satellitt gav og den minimale båndbredden. Det ble i forbindelse med dette prosjektet opprettet to fastlinjer fra NORSAR på Kjeller til den nordiske satellittstasjonen, som var plassert i Tanum (Sverige). Overføringshastigheten var på totalt 57,6 kb/s (48 og 9,6 kb/s) mellom disse nodene.

Uninett

I 1976 tok UiO, sammen med NTH og Televerkets Forskningsinstitutt, initiativ til danningen av Uninett. I 1981 fikk de i gang et forskningsnett basert på X.25 og DATAPAK. Tjenestene var i første omgang terminaltjenester, men senere ble også e-post-tjenesten X.400 integrert. Noen år senere ble nettverket utvidet til andre land, bl.a. Sverige. Det felles nordiske nettverket fikk etter hvert navnet NORDUNET. Dette nettverket benyttet seg av flere forskjellige protokoller ved hjelp av en Vitalink-bro. Verdens første multiprotokoll-nettverk var nå et faktum. Nå kunne flere transportprotokoller, som blant andre IBM/NJE, DECnet, TCP/IP og X.25, snakke sammen. NORDUNET kom i drift i 1987.

TCP/IP

I 1975 forsøkte man for første gang å overføre data ved hjelp av protokollen TCP/IP. Dette var mellom Stanford og UCL. I årene fremover ble TCP/IP stadig forbedret. Den fikk også en rekke støttefunksjoner. I denne perioden var det også en stor forbedring av tjenestene i de øverste lagene, slik som telnet, FTP, SMTP med flere. Berkley-universitetet jobbet også i denne perioden med integrering av TCP/IP i AT&T UNIX (BSD 4.x). Alle universiteter fikk for øvrig tilgang til AT&T UNIX kostnadsfritt.

I perioden 1981–1983 ble den gamle ARPAnet-protokollen NCP gradvis erstattet med TCP/IP. Nå kunne ulike nettverk (ARPA, Ethernet, Proteon-ring-nett, SATNET og X.25) snakke sammen ved hjelp av TCP/IP, og dette var starten på det vi i dag kjenner som Internett.

Alternativet NOSIP

På 1980-tallet ble det i statens regi jobbet med en alternativ nettverksteknologi. Planen var en egen norsk OSI-profil (NOSIP), og denne skulle i utgangspunktet kun handle om OSI. Under arbeidet med NOSIP ble det oppdaget hvor elendig OSI-plattformen var, sett med brukernes øyne.

«Sammenliknet med det jeg kjente til fra min egen bruk av Internett var OSI-løsningene dyre, dårlige og fulle av feil (dersom de i det hele tatt eksisterte). Jeg foreslo derfor for min oppdragsgiver at vi skulle anbefale bruk av Internett-teknologi i stedet for OSI-teknologi. Det ble rimelig bryskt avvist. Men etter en stund fant jeg på at vi jo kunne foreslå bruk av Internett som en såkalt 'interimsløsning' på områder der det ennå ikke fantes akseptable OSI-produkter. Dette forslaget ble akseptert, og dermed ble det 'tillatt' å kjøpe inn Internett-utstyr og Internett-produkter for penger som Staten bevilget til nett-investeringer i tråd med NOSIP-planen. At de lovede OSI-produktene aldri dukket opp og at interimsløsningen derfor ble permanent, hører med til historien.»
– 

Gisle Hannemyr

At TCP/IP ble valgt som transportprotokoll her hjemme fremfor bruk av OSI-løsninger, viste seg å være et smart valg. Vi så i ettertid at utbyggingen av Internett i bl.a. England og Tyskland ble flere år forsinket pga. valget av OSI-protokoller. Vi ser at de fleste grunnprotokoller som ikke er basert på TCP/IP så å si er utfaset nå.

DNS og NORID

I 1984 ble vi introdusert for DNS for første gang, som gjorde at man f.eks. kunne koble 192.100.100.100 til mittdomene.no. Året før fikk vi delegert .no-domenet til Norge. NORID (NOrsk registreringstjeneste for Internett-domenenavn) ble etablert i 1986, og NORID skulle ha ansvaret med å delegere .no-domener til bedrifter og organisasjoner som ønsket dette. Hver bedrift eller organisasjon kunne ha ett domene under .no-hierarkiet, og dette domenet skulle reflektere bedriftens navn. Denne politikken holdt NORID fast med helt frem til de endret politikken sin i februar 2001. Nå kunne en organisasjon ha opptil 15 domener, og kravet om refleksjon i organisasjonsnavn falt bort. Antallet domener øker i Norge med ca. 100 for dagen. Ved utgangen av 2001 var det registrert 67 185 domener i Norge, og nå er vi oppe i ca. 165 000.

Revolusjonerende tjenester

Flere tjenester kom raskt. Vi ble i 1988 introdusert for IRC (Internet Relay Chat). Denne tjenesten, som var utviklet av finnen , gjorde det mulig å snakke i sanntid over Internett. I 1991 utviklet og Gopher. Gopher var et svært utbredt distribuert informasjonsrammeverk. Det spesielle med Gopher var at det kunne referere til andre tjenere og dokumenter transparent. Informasjonen ble så distribuert som en tekstfil. Gopher kunne også referere til andre protokoller, slik at man kunne «lenke» til for eksempel FTP- og telnet-tjenere. I 1992 ble Gopher-søketjenesten Veronica lansert. Det fins dessverre ikke mange Gopher-tjenere igjen i dag, på grunn av den harde konkurransen tjenesten fikk da WWW ble introdusert samme året. WWW (World Wide Web) eller Web ble utviklet av , som jobbet i sveitsiske CERN. Nettsider er hypertekstuelle dokumenter i formatet HTML (HyperText Markup Language). Webleseren tolker HTML-koden og formaterer den på klientsiden. Web er i dag den mest brukte tjenesten på Internett.

Kommersialiseringen

I 1991 fikk vi de første kommersielle aktørene her i Norge. Dette var Oslonett og Telepost. I 1992 var alle høyskoler i Norge tilknyttet Internett via Uninett, og året etter ble NIX (Norwegian Internet Exchange) opprettet. EUnet (European Unix Network) og Daxnet kom samme året til som nye kommersielle aktører i markedet. I 1993 kom Powertech som nok en ISP. Året etter kjørte de kommersielle aktørene samtrafikk via NIX.

I januar 1995 kom den første norske nyhetsavisen på Web. Dette var den lille avisen Brønnøysund Avis. Dagbladet hevdet at de var først ute, men de kom først ut på vårparten det samme året. Vanskeligheten med å navigere på Web ble ordnet ved at flere portaler, søkeroboter, indekser og emnekataloger så dagens lys. Noen av disse var Sol (1994), Altavista (1995), Kvasir (1995), Startsiden.no (1996), Norindex (1997) og DMOZ (1998).

Antall brukere har også økt en del siden den spede begynnelsen. I 1995 hadde Telepost 3 500 brukere, EUnet 3 000 brukere, Daxnet 500 brukere, Oslonett 7 000 brukere og Powertech 3 500 brukere (jf. Computerworld 08/95). I 2002 regnet man med at ca. 2 263 000 personer hadde tilgang til Internett, som er 72 % av befolkningen over 13 år (jf. Norskgallup Intertrack 2002).