Partisjonere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi.

Arbeidet med å dele opp og sette sammen lagringsenheter til et komplett filsystem kalles å partisjonere.

Før du leser denne artikkelen, bør du ha lest og forstått avsnittene «Teori», «Lagringsenhetene» og «Partisjonstabellen» i artikkelen partisjon, som beskriver hva en partisjon virkelig er for noe. (De to siste avsnittene er esoteriske, og er ikke like nødvendige å forstå.)

Denne artikkelen tar opp hvordan den faktisk partisjoneringen bør planlegges og gjennomføres, men lenker videre til ulike verktøy – for eksempel fdisk – for å gjennomføre den faktiske partisjoneringen.

Innholdsfortegnelse

1 Katalogstruktur 2 Vekslefil (swap) 3 Filsystem 4 Praktiske eksempler 4.1 To store harddisker – en til Linux, en til Windows 5 Verktøy 6 Når uhellet har vært ute

Katalogstruktur

Før du planlegger partisjonene dine, er det viktig at du forstår deg på de ulike delene av et typisk filsystem i Linux.

Katalogstrukturen starter alltid med "/" og består normalt av følgende deler:

• / – rotkatalogen alt annet befinner seg under.
  • /bin – essensielle verktøy.
  • /dev – enhetsfiler.
  • /etc – konfigurasjonsfiler.
  • /lib – kjernemoduler.
  • /sbin – essensielle systemadministrasjonsverktøy.
  • /mnt – monteringskatalog for enheter som floppy, CD-ROM, etc.
  • /proc – et virtuelt filsystem med informasjon fra kjerna.

• /boot – her legges kjerna.
• /home – hjemmekataloger for brukere.
• /opt – for tredjepartsapplikasjoner.
• /root – lagringsområde for systemadministratorer.
• /tmp – midlertidig katalog der alle har skrivetilgang.
• /usr – for de aller fleste programmer på systemet, samt tilhørende filer.
• /var – for stadig økende data, som databaser og systemlogger.

Av disse er det viktig at /bin, /dev, /etc, /lib og /sbin eksisterer på samme partisjon som / (rotkatalogen), for å kunne ha nødvendige verktøy tilgjengelig ved gjenoppretting etter eventuelle systemkrasj.

Les om de forskjellige katalogene for nærmere beskrivelse av de. På en vanlig arbeidsstasjon er det ofte hensiktsmessig å ha /, /usr, /var, /home og /tmp på forskjellige partisjoner – der / sjelden trenger være større enn 1 GiB, /var på 1 GiB og /tmp på 1 GiB. Størrelsen på /usr avhenger av hvor mange applikasjoner du planlegger å installere, men som oftest vil 4-5 GiB være mer enn nok. Da /home er hjemmekatalogene til brukerne, er det kanskje hensiktsmessig å sette av resten av plassen til disken til denne.

På tjenere kan situasjonen derimot være annerledes. I og med at man sannsynligvis ikke trenger like mange applikasjoner – særlig færre grafiske applikasjoner – trenger f.eks. ikke /usr være så stor. På den annen side vil tjenestene potensielt generere store logger, og databasene samle opp mye data, så /var bør ofte være langt større. Ofte er det hensiktsmessig å ha egne partisjoner bare til /var/log, /var/data, osv.

Vekslefil (swap)

Hovedartikkel: vekslefil.

I tillegg til de vanlige partisjonene, trenger du også ei vekslefil/-partisjon.

Filsystem

Hovedartikkel: formatere.

Denne artikkelen tar kun opp den «fysiske» partisjoneringen – for at du skal kunne få brukt en partisjon må du også formatere den.

Praktiske eksempler

To store harddisker – en til Linux, en til Windows

Dette eksemplet bygger videre på det som ble beskrevet under katalogstruktur, men i dette tilfellet installerer vi et operativsystem på hver av de harddiskene.

/dev/hda brukes av Windows. Det er viktig å være klar over at skriving til NTFS ikke er å anbefale i Linux enda. På den annen side er det viktig at systemdisken til Windows kan benytte seg av NTFS sine ekstra funksjoner, som tilgangskontroll, etc. Et kompromiss kan derfor være å ha en liten C: som er NTFS, og en større partisjon D: som er FAT32, hvor du lagrer data. Linux har ingen problemer med å skrive til FAT32.

Verktøy

Det finnes flere forskjellige program til partisjonering – noen er tekstbaserte, andre er grafiske og noen hører til en spesiell distribusjon sitt installasjonsverktøy. Derfor fokuserer denne artikkelen først og fremst på teorien bak å planlegge partisjonene, og ikke hvordan man partisjonerer med de ulike verktøyene.

Følgende program er vanlige å finne i Linux-distribusjoner:

• fdisk - Det vanligste partisjoneringsverktøyet du finner nesten overalt – et verktøy enhver systemadministrator med respekt for seg selv bør kunne. :)
• cfdisk - Program basert på fdisk – gjør det samme, men har et ncurses-grensesnitt.
• qtparted - Grafisk program for å redigere og endre størrelsen på partisjoner.

Når uhellet har vært ute

Om du har vært så uheldig å gjøre en feil under partisjoneringen, og kanskje mistet verdifull data på en disk eller partisjon, eller om du på en eller annen måte har slettet partisjonstabellen er gode råd dyre.

Hvis noe skjer med en partisjon med noe viktig på, bør du passe på at ikke noe prøver å skrive til den partisjonen. Det beste er å slå av datamaskinen, for så å starte den med en LiveCD. Du bør så bruke et av programmene gpart eller testdisk. Disse skanner igjennom hele harddisken etter spor av partisjoner.

Svært ofte klarer de å gjenopprette partisjonene slik de var før, med de gamle dataene fremdeles inntakte.

Det beste er likevel å være forberedt på at slikt kan skje, ved jevnlig å ta kopi av inodetabellen til en annen partisjon. Til dette brukes programmet e2image.